Å leve etter evangeliet = å elske sin neste

Vi setter i blandt ord på våre oppfatninger om andre mennesker og fører dem ofte videre. Vi mener nok oftest ikke noe ille med det, men det er og en fristelse å slippe ut hva vi mener om personer og saksforhold. ”Ho der er ikke riktig vel bevart”, ”Han er psykopat – pass deg for ham”, ”Har du hørt om … har du sett?” – slike uttrykk er nok ikke helt ukjente for en del av oss. Så selv om vi ikke mener noe ille, kan det ha utilsiktede negative konsekvenser for både oss selv og for de som hører oss og ikke minst for den som rammes av ordene som falt. Gjennom å bruke ordene våre skapes skiller mellom mennesker og ordene skaper forestillinger og følelser hos alle involverte parter. Man skaper parti, tar parti og man stigmatiserer og man stigmatiseres. Alt dette er almennmenneskelig erfaring som starter i tidlige år, kanskje på skolen – med mobbing og utfrysning.

Denne søndagen blir kalt kirketuktens søndag og har prinsippet fra evangeliene. Der står det at om vi ser en annen som synder, så skal vi snakke med vedkommene på tomanshånd først. Deretter skulle man ta med enda en person for å snakke vedkommende til rette og til sist hele sammenhengen vedkommende er i. Da skulle den som hadde syndet og som ikke ville omvende seg ekskommuniseres, støtes ut av menigheten. Slik ekskommunikasjon skjedde jo med Martin Luther, men han ble tatt i nåde igjen mange år etter sin død.

Nå er det jo ikke slik at vi skal gå rundt å lete etter feil og mangler hos hverandre for å renske opp i menigheten. Jeg skal ikke lete etter slike ting som deres prest. Det handler ikke egentlig bare om synd og vanskeligheter. Vi får ofte dette omvendte og negative fokus når vi snakker om disse tingene. Det handler om å bevare en god følelse og stemmning oss mennesker imellom. Det handler om vårt forhold til hverandre og ytterst sett vårt forhold til Gud.

For hvordan kan vi ha rett forhold til Gud som vi ikke har sett når vi ikke har det med mennesker som vi omgås med til daglig. Bibelen sier at dette ikke er mulig og at om man har det slik, hykler man og lever dermed i synd. Nei vi må få tak i det essensielle i evangeliet. Og evangeliet har som konsekvens en hel rekke begrensninger, men om livet som skal leves – leves slik Jesus sier vi skal, så blir ikke utfordringene begrensninger og hinder, men en frukt av at man har akseptert å leve etter evangeliet i sitt hjerte, med vår vilje og vår forstand.

Vi må velge, velge å leve etter evangeliet. Hver dag. I enhver situasjon. Uansett hvilket menneske vi treffer. Selv om vi treffer vår fiende, vil Jesus at vi skal elske hverandre. Det høres hardt ut, men har du og jeg blitt tilgitt det som tynget oss, så skylder vi og å tilgi og ettergi våre skyldnere som vi så fromt og frimodig og ikke alltid bevisst ber i vårt Fader vår. Jeg er ikke ute etter å arrestere noen, fordi min egen bjelke kanskje er nok? Vi må ha selvinnsikt. Vi må ta det varsomt med våre medmennesker. Vi må leve i kjærlighet. Og denne egenskapen har Gud lagt ned i alle mennesker. Alle kan elske noen. Alle kan elske uansett kapasitet.

Som kristne kan vi ikke leve som om vi var vår egen lille øy og var oss selv nok. Vi står i ett gjensidig forpliktende forhold til hverandre. Det du og jeg gjør påvirker dem rundt oss og Gud sier vi ikke skal neglisjere dette faktum. Må bruke vår medfødte evne til å elske og lære oss å tilgi, lære oss å velge å elske den andre personen som akkurat du har problem med.

Det her kan virke litt naivt for enkelte, men i yngre dager, når jeg evangeliserte på gatene i Fredrikstad, bestemte jeg meg for å prøve å finne noe godt å si eller se noe godt i alle mennesker jeg traff. Jeg fikk straks utfordringer og jeg feilet ofte. Men jeg lykkedes også. Jeg tenkte at alle de menneskene jeg traff og vitnet for skulle jeg ha noe godt å si til. Og i hodet tenkte jeg at mennesker var som blomster på sett og vis. Mange forskjellige blomster i alle former og fasonger. Noen stolte og rette og frodige, mens andre hang med hodet og virket ganske vistne. Jeg tenkte at jeg kunne være som en slags gartner. En gartner som kunne vanne de blomstene som hang med hodet, trimme de blomstene som trengte det. Viktigst var ordet. Ordene som kunne gi liv til det enkelte menneske. For ord skaper virkeligheter.

Og ordene våre er ikke tomme og virkningsløse, nei de er kraftige nok til å ta livet av mennesker. Vi kan jo tenke på hva som skjedde med Tønnesen som tok sitt liv etter at avisene hadde spredt sitt ord rundt omkring i norges land. Han tok sitt eget liv. Men ordene våre kan også skape liv og glede rundt omkring. Jeg tenker nå på et friskt minne om ord som kan skape liv, jeg tenker på alle de ordene jeg fikk høre på ordinasjonsdagen min. DE ordene skapte sannelig noe i meg. Det var sanne ord til meg. Og akkurat slik kan vi og gi ord til våre medmennesker slik at de også blomstrer opp og får liv.

La oss alle sammen ha Jesus som forbilde i alt dette. La Jesus være den som best viser oss hvordan vi vandrer i kjærlighet hver med vår neste. Det står at ”Han gikk omkring og gjorde godt og at han helbredet alle som var overveldet av det onde.” (Apg 10,38) Jesus ble for oss det beste bilde vi kunne få på et sant menneske. En sann humanist. Han helbredet. Han gav livsmot og håp. Han tilgav mennesker deres synder. Han hjelp den svake part og støttet de utslåtte og svake i samfunnet. Han søkte for å finne de fortapte og omgjorde død til liv og ikke omvendt.

Når vi som kristne skaper en atmosfære av kjærlighet, trygghet og godhet. Når vi lar dem rundt oss forstå at vi vil dem vel. Når de ikke bare gjennom ordene, men også gjennom handlingene våre ser at vi virkelig elsker dem, da brytes isen. Da opprettes både mennesker og forhold. Når man da tar et oppgjør med sin neste og forsones med ham eller henne – da ser universets skaper på dette med velvilje og velsigner det som skjer.

Vi mennesker er jo faktisk nesten som blomsten. Vi er både skjøre og vakre og lever bare en viss tid. La oss den tiden vi er her på jorden leve slik evangelieteksten i dag sier oss:

”Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. [Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.]»”

Det er vel verdt å repetere og bli minnet om apostelens råd til den store menigheten i Efesus:

”La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef 4,29-32)

Helt til slutt vil jeg la apostelen Johannes si oss alle: ”Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt. For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.” (1 Joh 3,16-20)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Som var og er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet, Amen!