I karismatiske sammenhenger kommer det ofte alltid nye bølger av det enkelte kaller fornyelse. Hvorfor? Fordi de forrige ikke virket. Soaking er det nye som er kommet til Norge, og det arrangeres Catch the Fire konferanser der mennesker læres opp i soaking. I karismatiske kretser forklares soaking som en “bløtlegging” i Ånden. John og Caroll Arnott, som er ledere innen den såkalte tornotobevegelsen, forklarer det nærmere ved å si at soakeren kan sammenlignes med en agurk som legges ned i marinade. Liksom marinaden trenger inn og forandrer agurkens konsistens og smak, renser og forandrer Ånden den som soaker. “Måtte du bli så gjennommarinert i Den Hellige Ånds nærvær, når du soaker i Guds elv, at du ikke lenger smaker slik din gamle rå natur smaker, skriver Arnotts på en internettside. (www.sidroth.org/anointing_main3.htm)

Denne tankegangen er problematisk i seg selv, tenker jeg. Når man har tatt i mot Jesus som sin frelser, bor Den Treenige Gud i oss, og vi er et tempel for Ham. Vi kan ikke få MER av Ham, fordi vi allerede er ett med Ham. Han har tatt bolig i oss. Dette er også noe som kjennetegner karismatiske menigheter: det er aldri nok. Det Bibelen sier om at Han har tatt bolig i oss er ikke nok, vi må ”døpes, salves, dynkes og soakes”, noe som jeg ikke kan finne Bibelsk. Hva er så salvelsen? Dersom du sjekker alle Bibelske referanser til salvelse vil di se at det finnes ikke en eneste refereanse til salvelse som en overnaturlig kraft gitt til mennesker slik at de skal kunne utføre mirakler. Det er ikke en eneste referanse til at noen noengang var i stand til å overføre salvelse på noen som helst måte, inkludert håndspåleggelse. Det finnes heller ingen refaranser på å ”få salvelse, beholde salvelse, øke salvelse eller miste salvelsen.” Deltagerne på soakingkonferanser er ofte hungrige etter åndelige opplevelser. Menneskene finner seg plasser i lokalet hvor de legger seg eller setter seg, slik at de sitter eller ligger godt. Musikken varer gjerne lenge, og det er lagt vekt på rytmer, behagelig musikk som senker pulsen og som setter oss i en slags suggesiv tilstand som er et for-oppsett til åndelige eller sjelelige opplevelser og kanskje hallusinasjoner. Teolog Arne Helge Teigen sier at: Den opplevelse av Ånden som soaking angivelig gir, beskrives som en fysisk opplevelse. Caroll Arnott presenteres som den personen som begynte med det hele. Hun forteller at hun opplevde soaking første gang da hun en gang la seg ned for å hvile. Hun kjente da at det begynte å prikke i fingertuppene, og hun ba Gud om at han måtte la dette fortsette, dersom det var fra ham. Prikkingen spredte seg så til hele kroppen. Dette tolket hun som en bekreftelse på at opplevelsen virkelig var fra Gud. Ånden kan imidlertid også oppleves på andre måter når man soaker fortelles det, for eksempel som et tungt lodd som hviler over kroppen, eller som fysisk varme. Skal man derfor forsøke å klassifisere torontobevegelsen og soakingbevegelsen så må vi si at den er synkretistisk, det vil si, den er en religiøs bevegelse som inneholder elementer og trosforestilinger som hører hjemme i vidt forskjellige religiøse sammenhenger. Dette særpreget skyldes blant annet at en pragmatisk bruk av åndelige krefter er så sentral i bevegelsen. Trosforestillingene brukes selektivt og får kun mening dersom de bygger opp om bevegelsens åndelige aktiviteter. Når man arrangerer kurs om hvordan man kan motta såkalte profetiske meddelelser fra Gud, passer det å omtale Gud som person. Når man snakker om soaking, omtales Gud derimot i panteistiske kategorier, som en”elv” man kan bade i. Når predikanten Duncan Smith bruker sin såkalte Hellig Ånds pistol og “skyter” Ånden på sine tilhørere, har man å gjøre med noe som kan sammenlignes med en form for naiv magi. Den opplevelsen Caroll Arnott mener hun hadde da hun soaket for første gang er ikke noe som kommer fra Den Hellige Ånd. Det hun beskriver kan like godt forklares som en psykisk utladning. At slike opplevelser søkes og fremprovoseres ved kursing og teknikker må imidlertid betraktes som manipulering med menneskers psyke. Desto mer alvorlige blir det at man utgir det for å være en form for kristelig renselse ved Den Hellige Ånd. Det er det ikke bibelsk grunnlag for. Dette synes imidlertid ikke å anfekte de som søker de opplevelser som soaking gir. For dem synes det å være nok at Caroll Arnott angivelig har fått en åpenbaring der Gud skal ha gjort det klart for henne at soaking er en ny form for opplevelse av Ånden. (http://arnehelgeteigen.weblogg.no/1223065447_03okt2008.html) Jeg har personlig ikke noe problem med at man kan bruke musikk og avslappingsteknikker for å oppnå hvile og avslapping og avspening, men problemet oppstår når man kaller det noe som det faktisk ikke er, å bli gjennombløtet av Den Hellige Ånd. Igjen er det de karismatiske bevegelsene sin tilbøyelighet; jakten på gode følelser, gode opplevelser, også kalle det Gud. “Gode følelser tyder på at Gud er nær.” I karismatiske menigheter blir det lagt vekt på de gode følelsene. Når Gud lar deg føle godt om et eller annet i livet ditt, så vær glad for det, men ikke lur deg selv til å tro at gode følelser er permanente så lenge du følger Guds ”perfekte vilje.” Denne farlige påstanden kan dra deg ned i depresjon, for når de gode følelsene forsvinner, så tror du at det er fordi du ikke hører Gud snakke eller fordi det er noe galt. Dette skaper skyldfølelse, fordi at i karismatiske sammenhenger er dine følelser blitt termometeret for å kjenne om Gud er nær eller ikke. Gud vil at vi skal VITE at han er nær oss, uansett følelse og omstendighet. Det er to forskjellige ting. Mange har bare hatt en emosjonell erfaring med det kristne livet, og aldri hatt en frelsesvissheten i Jesus Kristus. Den emosjonelle erfaringen er det som er typisk i karismatiske miljø. En emosjonell opptur blir beviset på en sterk tro og relasjon med Gud, mens det i sannheten bare er psykologiske faktorer, som adrealing og følelser som gjør at du har det bra, og ikke noe med Gud og gudsrelasjonen i det hele tatt. Men når ting blir tøft, og man ikke har de gode følelsene lenger og man har basert sin kristne tro på det i stedet for en ekte relasjon, så oppleves Gud langt borte, fordi opplevelsen og erfaringen av gode følelser har vært barometeret på om Gud er nær eller ikke. Jeg lurer på om mange faktisk aldi har hatt en relasjon til Gud i utgangspunktet, for når de gjennomgår en krise i livet sitt, ikke tror at Gud bryr seg, for de har blitt lært opp til at Gud bryr seg ved å fikse alt og ved å gjøre livet enkelt for oss. Sannheten er at Gud aldri har lovt at livet skal bli enklet for noen, og at følelsene vår ikke avgjør om Gud eller nær eller ikke. Sannheten er at de mest modne menneksene jeg kjenner, ikke velger de letteste utveiene, med at Gud skal gripe inn og fikse livene deres, men vet at Gud er med gjennom. Denne herlighetsteologien som mange menigheter har forkynt, har skapt mange ateister i årene, fordi det er en kristnedom-light variasjon basert på følelser og emosjonelle oppturer, og får folk til å tro at Gud beskytter oss fra livets realiteter og det vonde fordi han er glad i oss. Det er ikke ulikt å høre en slik avhopper si: ”Men hvis Gud virkelig brydde seg om meg så hadde jeg ikke hatt det slik eller følt det slik og slik. ” Sannheten er en ganske annen. For det første er realiteten at vi lever i en verden som består av mennesker som tar valg, både gode og dårlige, og det affekterer oss. Opp igjennom hele Bibelhisorien og det nye testamenten, led de største martyrene og apostlene. Brydde ikke Gud seg om dem? Selvfølgelig, men Gud har aldri lovet oss himmelen på forskudd, slik som herlighetsteologien forkynner. Det er derfor så mange av disse miljøene ikke orker å være kristne mer, fordi de tror at det å være kristen er ensbetydende med å ha et lett liv, og at Gud favoriserer de kristne, og når de vanskelige tidene kommer, stemmer ikke bildet overense med den Gud de har fått forkynt med virkelighetens lidelser og vanskeligheter. Der blir et så stort gap, så den eneste muligheten er da å enten tro at Gud ikke finnes lenger, fordi han ikke har gjort det som en har hørt i en kristendom-light versjon at han skal gjøre, eller begynne å finne ut av om faktisk en har fått feil forkynnelse opp gjennom tidene.I slike miljøer er også frihet et ord de strør rundt seg, men det finnes lite frihet i realtieten. Der er tankeontroll og dogmer som binder menneskene, og når menneskene kommer ut av det tilslutt vil mange ha en tilbøyelighet til å klandre Gud for at Han ikke hjalp dem ut av det, mens Gud har gitt oss den frie vilje til å undersøke, vurdere, forkaste eller omfavne det vi hører. Da tror de at det var følelsene deres som skapte en guddommelig skikkelig, og de tviler på om Gud eksisterer på ordentlig. På mange måter er ikke dette en usunn tvil. Det er nemlig et klassisk problem for alle intelligente personer som faktisk kan bruke hjernen, og som skjønner at de har slukt alt de har fått forkynt, og nå begynner å stille de dype spørsmålene. Gud er ikke redd for våre logiske og intelligente spørsmål. Han er den største intelligenten i hele universet. Det at du tenker slik, etter å ha gått i et sekterisk miljø, tyder egentlig på at du er en slik intelligent person. Trosbevegelsens tro er basert på (manipulerte) følelser og tanker som et bevis på at Gud eksisterer. Så hvis ikke man føler seg nær til Gud eller har de rette tankene, så er man ikke nær til Gud, i følge den tankegangen. Men det har faktisk INGENTING med tro å gjøre i det hele tatt, og er helt feil. Når du er trent opp til at du må ”føle Gud og Hans nærvær, hvis ikke er han ikke til stede”, så er det ikke rart at du opplever de motstridende tankene du opplever. Det er normalt, fordi du hele tiden har blitt manipulert i følelsene dine til at Gud er nær bare hvis du føler det. Derfor er det faktisk veldig få intelligente tenkere innenfor disse bevegelsene, fordi intelligente mennesker kan ikke bruke følelser eller ytre manifestasjoner som et målbart instrument for at Gud eksisterer eller ikke. Det beviser igjen at du er en veldig intelligent person!! Det er mange likhetstrekk mellom narkotisk rus og en åndelig rus. På samme måte som narkotikamusbrukere leter mange kristne etter en åndelig rus for å kunne flykte fra virkeligheten, men dessverre kommer man ikke nærmere Gud ved å oppleve denne rusen, man risikerer tvert imot å bli kontrollert av forførende og spiritistiske krefter og bli et bytte for hypnose og hallusinasjoner. Jesus flyktet aldri fra livets realiteter. Jesus og Hans Ord bør for oss kristne være en fullstendig veileder. En kristen behøver ikke å søke en åndelig rus i tegn-og-undermanifestasjoner. “Gud ønsker bare at vi skal være lykkelige” I enkelte menigheter blir det også lagt veldig vekt på at Gud bare ønsker at vi skal være lykkelige. Men Guds primære mål for oss er ikke lykke. Lykke er en imidlertidig god følelse basert på våre omstendigheter. Det er kan komme dit hen at det blir en falsk tanke om hva vi tror Gud ønsker for oss, og vi blir veldig skuffet når vi oppdager at verden ikke er slikt. Den som heroin-avhengig vil føle lykke i det han tar seg et skudd. Men glede kan ikke oppnås på en lettvint måte. Glede er en dypere tilfredshet, uansett omstendighet. Den kommer bare fra vår tillit til Gud. Glede og tilfredshet er et resultat at av at du kjenner Ham og har relasjon med Ham. Med Gud er omstendigheter mye mindre viktig enn perspektiv. Perspektiv tillater deg å akseptere at hvert smertefullt øyeblikk modner deg slik at du kan håndtere større smerter og utvikler din visdom ut i fra denne vonde hendelsen. Det å vokse i tillit til Gud gjennom alle omstendigheter produserer glede. Smerte og vanskelige tider kan være en sterk motivasjonsfaktor til å søke Gud mer. Jeg har fått en større tillit til Ham når jeg har tillat Ham å virke i meg på mitt mest smertefulle. Utmattet over å lete etter ”en kjapp fiks” og få lykke, vendte jeg meg tilslutt om til Gud og jeg opplevde en dypere tilfredsstillelse og glede enn før jeg fikk en kronisk nakkeskade. På mange måter er jeg mer sunn og hel i min skadede tilstand, enn noen mennesker noensinne opplever når de er friske. Var dette Guds vilje for meg da at jeg skulle bli skadet? Sannsynligvis ikke. Guds vilje for oss mennesker var at vi fortsatt skulle bo i Eden. Men den tid kommer da Han skal gjølre alle ting nye. Men Gud ønsker at vi skal vokse, bli modne og full av tilfredshet. Men det å søke etter lykke og enkle utveier, vil alltid gjøre oss tomme på innsiden, og vil alltid lede oss til å jage etter noe mer som kan tilfredsstille oss på enkle måter. Men når vi stopper og søker etter lykke og lettvinte løsninger, og søker Ham alene, ikke åndelige happeninger og spirituelle opplevelser, vil vi skjønne at modning skjer gjennom at vi som mennesker tar vårt del av ansvaret og jobber med oss selv, og lar Ham lede oss i prosessene.