I denne posten vil jeg gjøre rede for Aurelius Augustins (354-430 e.kr.) tenkning på bakgrunn av Platon. Jeg vil derfor ikke i særlig grad komme inn på hans tidligere år med tilknytning til manikeerne og skeptikernes lære, selv om dette var med på å drive Augustin frem til møtet med Plotin og til slutt med Ambrosius. Ett av Augustins problemer før omvendelsen, var at han så på kristendommen som en primitiv religion, som passet best for bønder, kvinner og slike som angivelig ikke visste bedre.  Kristendommen manglet intellektuell troverdighet og filosofien ble derfor favorisert i hans unge dager. Sistnevnte passet nemlig for studenter og intellektuelle. Berøringspunkter til Platon eller egentlig nyplatonismen, som jeg vil komme inn på, vil da bli erkjennelses- og illuminasjonslæren (inkl. tro og tanke), hans dualistiske verdensbilde, guds-, menneske- og historiesyn. Det er etter omvendelsen til kristendommen ved Ambrosius forkynnelse, at vi nå skal se på Augustins tenkning hvor filosofien ble trukket veksler på som tjener for teologisk systembygging.

Naturlig erkjennelse eller Guds åpenbaring?

Som tidligere tilhenger av Plotins nyplatonisme, er Augustins erkjennelseslære forankret i platonsk epistemologi. Hos Platon kunne man nemlig vokse i innsikt, fra antagelser til sikker viten.  Vi kan ikke sanse oss til denne viten, men tenkningen kan føre oss dit. Augustin avviser forestillingen om sensorisk basert kunnskap som den sikreste viten. Den høyeste form for erkjennelse er nemlig Guds åpenbaring nedfelt i Bibelen. De kristne så på den som Guds Ord, og derfor var sannhetsverdien og innholdet i den hevet over enhver tvil.  I tilfeller hvor filosofien kommer i konflikt med den bibelske lære, velger Augustin denne åpenbaring som sikker viten, da den kommer fra Gud.  De første kristne mente, som Svare skriver, at sannheten om hvem Gud er, samt hans vilje og plan for menneskene, finnes nedskrevet i “kristendommens hellige skrifter”.

Mellom tro og tanke

I denne spenningen mellom filosofiens tanke og kristendommens tro er det Augustin befinner seg. Dette innebærer to helt forskjellige måter å betrakte verden på. P.d.e.s. skulle man i.flg. Platon, tenke for å finne viten, mens Aristoteles la til sansningen. P.d.a.s. skulle man i.flg. de kristne heller akseptere Bibelens vitnesbyrd som sannhet enn å stille krav til selvstendig tenkning. Augustin ønsker å bygge bro mellom disse, ja, han lager en syntese av kristendom og nyplatonisme.  Han er nemlig ikke rede til å forkaste all annen viten eller kunnskap og kan i denne forbindelse uttrykke seg på følgende måte:
If those who are called philosophers, particularly the Platonists, have said anything which is true and consistent with our faith, we must not reject it, but claim it for our own use, in knowledge that they possess it unlawfully.
Som sitatet illustrerer, er altså ikke Augustin uten videre villig til å kaste all den filosofi som har vært foran ham, men vil beholde det som stemmer med den kristne lære. Han tenker da at vi skal beholde det gode. Dette liknes med gullet i Egypt som jødene tok med seg da de forlot Egypt. På samme måte skal de kristne ikke kaste filosofiens gull når de omvender seg, men benytte seg av det, til egen fordel. Augustin skriver treffende: “The Christian, therefore, can separate these truths from their unfortunate associations, take them away, and put them to their proper use for the proclamation of the gospel.”

Augustins epistemologi vil i det følgende konkretiseres med fokus på hans verdensbilde, guds-, menneske- og historiesyn, samt hans illuminasjonslære. I presentasjonen av Augustins antropologi vil jeg kortfattet berøre hans bearbeidelse av ondskapens problem og menneskets frie vilje. Jeg starter med hans kosmologiske bearbeidelse.

Verdensbilde

Da han var inspirert av nyplatonikerne, inndelte Augustin verden – i vår synlige materielle og Guds immaterielle verden. I tillegg betraktet han ideene i sistnevnte som fullkomne. Fordi Gud er fullkommen og har skapt verden, er skapelsen god. Alt Gud skaper er godt, intet ondt kommer fra ham. I Bekjennelser skriver Augustin “du er sann Gud og har skapt ikke bare våre sjeler, men også legemene, ja ikke bare våre sjeler og legemer, men alle vesener og alle ting.”

Gudssyn

Kristne hadde før Augustin identifisert Plotins forestilling om “det ene” med kristendommens Gud. Augustin mente at nyplatonikerne hadde fått et virkelig glimt av Gud ved hjelp av tanken, men de kjente ikke veien til Gud. De mente at “når tanken legger alt kjent bak seg, nærmer den seg samtidig kilden for alt som eksisterer, Det Ene.”
Augustin avviste samtidig at man kunne tenke om Gud på menneskelig vis: “Når vi skal forestille oss Gud, må vi ikke tenke på noe av det vi kjenner fra verden omkring oss. […] Gud selv står over skaperverket. Han er noe helt annet, noe totalt forskjellig. Han er ren ånd.”

Augustin mente videre at Gud hadde skapt verden fra intet av og at Han selv var forut for tid og rom, i motsetning til nyplatonikerne som hevdet at verden alltid hadde vært til. For Augustin var Gud ikke “det godes idé”, men selve det gode. Ideene kunne dog utgjøre Guds tanker, men Han var også forut for disse. Gud er personlig også, sier Augustin. Gud har vilje og fornuft, og selv har Han grepet inn i historien gjennom Kristus.

Menneskesyn

Hva er da et menneske for Augustin? Han ser på mennesket både som et immaterielt og materielt vesen, dvs. at han har en dualistisk menneskeforståelse. Mennesket består nemlig av kropp og sjel. I motsetning til de første kristne følger han her nyplatonikernes oppfatning om at sjelen er udødelig. Hos disse er imidlertid dette begrunnet med at sjelen tenker og kan oppfatte de evige ideene, mens Augustin mener at det er noe i mennesket som likner på Gud og dette noe er den immaterielle sjelen. Sjelen er ikke uten videre uproblematisk, og Augustin kan kalle den “en troløs hore”.  Dette sier han fordi sjelen skal styre kroppen, men at sjelen ofte bøyer av for kroppens krav på “vin, sex og bløtekake”, som Henriksen så treffende formulerer seg.  Videre har Augustin omtolket Paulus tro, håp og kjærlighet som en lære om de tre teologiske dyder, mens Platon har inndelt sjelen i fornuft, vilje og begjær som sjelens dyder. Her viser Augustins filosofi likhetstrekk med nyplatonske tanker.

Kroppen blir for Augustin sjelens slave, og som Platon ser han negativt på førstnevnte. For Platon var nemlig sjelen fanget i “barbarisk mudder” (kroppen).  Jeg er enig med Skarsaune når han påpeker at Platons sokratisk-optimistiske menneskesyn, hvor den som erkjenner det gode også gjør det gode, hos Augustin oppfattes som en grunnfeil.  I sin første tid som kristen så Augustin på kroppen som ond og sjelen som god. Senere modereres dette med at da Gud har skapt kroppen, og Gud ikke kan skape noe ondt, er kroppen ikke ond i seg selv. Vi skal ikke nedvurdere kroppen, for uten den var vi ikke mennesker, sier Augustin mot Plotin, som så det som ondt for sjelen å være innestengt i kroppen.

Kroppen skal riktig nok holdes i tømme, da den er et tilholdssted for fristelser. I Bekjennelser er det kroppen med dens forførende lyster som drar sjelen ned i “vellystens virvlende tåker”.  I forholdet til andre mennesker skal man elske hverandre med kropp og sjel. Augustins platonsk-inspirerte menneskesyn har da, som Svare skriver, blitt “kristendommens følgesvenn gjennom mer enn tusen år – på godt og vondt”.  Da kroppen iflg. Augustin er et tilholdssted for fristelser, er lokaliseringen av det onde et nærliggende oppfølgingsspørsmål hos han.

Ondskapens problem opptar Augustin nesten hele resten av hans liv. Manikeerne, skeptikerne og nyplatonikerne hadde nemlig ikke gitt ham fullgode svar. Platonikerne hadde forklart det onde med at det er menneskene som fjerner seg fra det ene. Å fjerne seg fra det gode, det ene, resulterer for menneskets del i at det kommer lenger inn i mørket, og ondskap blir resultatet. Augustin resonnerer på liknende måte, idet han hevder at ondskapen skyldes at menneskene fjerner seg fra Gud. At mennesket har fjernet seg fra Gud, har gjort mennesket ondt. Dette resulterer i at verdens ondskap blir forårsaket av mennesker som har kommet på avstand fra Gud.

Hva består det onde i? Augustin ville nok si at det onde var fravær av væren (eksistensielt forstått). All form for eksistens er god. Tilværelsen borte fra Gud blir preget av mangler, tenker Augustin seg, og trekker frem Adam og Eva som eksempler på dette forholdet. Da paret levde i harmoni med Gud, hadde de alt de trengte. Det var når de valgte å fjerne seg fra Gud og hans bud, at manglene slo inn. De måtte etter fallet egenhendig fremskaffe mat av jorden, mot å få dette servert i Eden (jfr. Gen 2,15-25; 3,8-19). At mennesket hadde fått fri vilje, også til å gjøre ondt, problematiserer Augustins gudssyn. Menneskets frie vilje er et problem. Viljen var gudgitt og god, men ved fallet i Edens hage kom synden inn. Siden den gang har altså menneskene hatt en ond vilje.

Augustin tenkte seg Gud som allvitende. Han ble videre en av oldkirkens utviklere av predestinasjonslæren, og kunne uttrykke seg, som Henriksen skriver: Ved nådemidlene virker Gud frelsen i dem han allerede har utvalgt, mens de ikke virker på samme måte i dem som ikke er utvalgt. De som Gud ikke har forutbestemt til å bli frelst, får derfor heller ikke troens gave.
Altså vil ondskapen øke jo lenger vekk fra Gud man kommer, og eksistensen, væren trues.

Illuminasjonslæren

Det er her Augustin ligner mest på Platon og hans hulelignelse. Følgende er et godt eksempel på hvordan Augustin setter Platon inn i en kristen tolkningsramme. Platon mente det fullkomne fantes i idéverdenen og at vår verden kun var skyggebilder avtegnet på hulens vegg hvor beboerne fantes. En høyere virkelighet (de gode ideene) lyste inn til beboerne av hulen. Lyset gjorde at beboerne kunne skjelne og oppdage de evige ideene som skyggebilder projisert på hulens vegg, sittende med ryggen mot lyset (det gode). Augustin er av lignende oppfatning: “Bak den verden vi sanser, finnes det en verden av evig uforanderlige ideer.”  Ideene er Guds tanker, sier Augustin. På samme måte som Platon bruker lysmetaforer om det godes idé for å forklare fornuftens erkjennelse av ideene, bruker Augustin Guds lys, som opplyser menneskenes fornuft på samme måte.

All den tid man i tidligere tider ikke hadde tilleggskunnskapen de kristne gjennom åpenbaring hadde fått, hadde man heller ikke korrekt kunnskap og syn på historiens løp. Man tenkte ikke fornuftig om historien uten Guds lys.

Historiesyn

I motsetning til Platon har Augustin et lineært historiesyn. Augustin ser på Gud som skaperen av alle ting, dvs. alt har en begynnelse og en slutt. For Platon er det kun ideene som er evige og uforanderlige. Da dette divergerer fra Platon, setter Augustin seg fore å skrive ned historien slik han oppfatter den. Som Skarsaune sier, er boken Om Guds by “det første kjente forsøk av noen forfatter på å skrive verdens historie fra begynnelsen til slutten, fra et teologisk perspektiv, med Bibelens historiefortelling som nøkkel.”  Augustin utvikler her tanken om to grupperinger i strid med hverandre. P.d.e.s. har vi “de som elsker Gud mer enn noe annet – de som elsker skaperen høyere enn skaperverket” og p.d.a.s. “de som elsker skaperverket høyere enn skaperen. De elsker jordiske ting høyere enn Gud”.  Disse to grupper skal ved dommen skilles.

Oppsummering

Vi har sett at Augustin var påvirket av nyplatonismen. Han modifiserte dens epistemologi ved å fastholde den guddommelige åpenbaringen som sikrest erkjennelse. På den ene siden skulle man tenke og sanse for å finne denne viten, og på den annen side skulle man akseptere Bibelens åpenbaringsvitnesbyrd. Han ville bygge bro mellom filosofien og teologien fordi kristne rettelig kunne forvalte utvalgte sannheter som filosofene tidligere hadde kommet frem til.
Augustins verdensbilde sammenfalt med Platons, det var dualistisk. I motsetning til Platon mente dog Augustin at Gud faktisk fantes og at Han er det ene og høyeste gode som har skapt alle ting fra intet. Augustin mente at nyplatonikerne ved hjelp av tanken virkelig hadde fått et glimt av Gud, men, sier Augustin, Han er noe helt annet, nemlig ren ånd.

Som nyplatonikerne hadde Augustin et dualistisk menneskesyn, som kropp og sjel. Sjelen var udødelig. Kroppen skapte problem for sjelen gjennom sin dragning mot “vin, sex og bløtekake”. Derfor så Augustin det som en grunnfeil i nyplatonismen at den som erkjenner det gode også gjør det gode. Mennesket fjernet seg fra Gud og ble mer og mer ondt, og mangler oppstod. Det var fallet i Eden, sier Augustin, som gjorde menneskets vilje ond.

Det var i illuminasjonslæren at Augustin lignet mest på Platon (jfr. sistnevntes hulelignelse), for “bak den verden vi sanser, finnes det en evig verden av uforanderlige ideer.” Disse ideene var Guds tanker, sa Augustin. Tilleggskunnskapen de kristne hadde fått gjennom Bibelen, førte til at forståelsen av historiens gang endret seg fra gresk syklisk historieforståelse til den kristne lineære forståelsen. Augustin skrev derfor Om Guds by og om de to grupper mennesker som stred med hverandre. Gud skulle gjennom dommen skille dem ved tidens slutt.

Bibliografi

• Forelesningsnotater fra Jan-Olav Henriksens forelesninger høsten 2003 ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.
• Henriksen, Jan-Olav: Guds virkelighet – kristen dogmatikk. Oslo. Luther forlag (1997).
• McGrath, Alister: The Christian Theology Reader. Massachussetts, USA. Blackwell Publishers Ltd (2000).
• Skarsaune, Oskar: Der tro og tanke møtes – glimt fra den “naturlige” teologis historie. Oslo. Det teologiske Menighetsfakultet (2002).
• Skirbekk, Gunnar og Nils Gilje: Filosofihistorie – fra antikken til opplysningstiden. Oslo. Universitetsforlaget (1996).
• Stensil Atle Søvik 12.09.03. Ex. Phil. seminar
• Stigen, Arnfinn: Tenkningens historie. Oslo. Ad Notam Gyldendal (1995).
• Svare, Helge: I Sokrates fotspor. Oslo. Pax Forlag A/S (1997).
• Thommesen, Bjørn og Jon Wetlesen: Etisk tenkning – En historisk og systematisk innføring. Oslo. Ad Notam Gyldendal (2000).