Siden jeg har denne bakgrunnen fra trosbevegelsen, gir det god mening å informere om trosbevegelsens bruk av makt. Hva er mitt anliggende her? Jeg ønsker å sette fokus på noen forhold jeg oppfatter som problematiske. Samtidig ønsker jeg å advare mot trosbevegelsens lære og praksis enn å ensidig fokusere på feil og mangler med trosbevegelsen generelt og Livets Ord og Ulf Ekman spesielt. Men et innslag av kritikk er nødvendig. Jeg mener og tror det er fullt mulig å lære av de erfaringene som finnes fra disse karismatiske menighetene, slik at ikke også vi ødelegger mennesker psykisk og åndelig når kirken nå gjennomfører en rekke reformer i gudstjenesten og i trosopplæringen. Og når jeg nå kritiserer Livets Ord og andre menigheter i trosbevegelsen, så er det ingen hemmelighet at undervisningen og praksisen på Livets Ord i Uppsala, i Zoé-kirken, Moss Bibelsenter, Norge for Kristus og andre trosmenigheter har trukket veksler på Kenneth E. Hagins lære og at de således er en avart av moderne amerikanske karismatiske kristendomstolkninger. Grunnleggende følger de Skandinaviske trosmenighetene Hagins lære med noen få unntak som for eksempel læren om Jesu åndelige død, krigstungetale mot Djevelen o.a. dogmer.

I denne posten vil jeg fokusere på både bruken av makt fra talerstolen slik jeg har opplevd dette fra Livets Ord og på gudstjenestens form og fysiske innredning som en del av det totale bilde av bruken av makt med et sideblikk til kirken. For det har tidvis vært innvendt at trosbevegelsens predikanter misbruker sin makt overfor sine tilhørere og medlemmer. Jeg har ikke til hensikt her å skrive uttømmende om alt dette, kun gi et kort gjennomgang av noen av problemstillingene. Jeg trekker veksler på både egen erfaring og på litteratur fra Ekman på Livets Ord. Hensikten med dette er å sette fokus på bruken av den makt som ligger hos den enkelte predikant og dennes bruk av sin innflytelse.

Det er flere faktorer som spiller inn som forsterker den innflytelse predikanten har i disse menigheter. Foruten predikanten er det musikk, gudstjenesterommets design, predikantens plassering, språkbruk og fysisk tvang som påvirker tilhøreren. Til dette kan også liturgi (ordningene) regnes som faktor som påvirker tilhøreren og møtedeltakeren i større eller mindre grad. I forhold til de ulike enkelt deler jeg nå har nevnt, vil jeg omtale punktene i følgende rekkefølge: Liturgi, musikk, gudstjenesterommet med de ulike aktørers plassering og til slutt trospredikantens retoriske virkemidler. La oss nå i denne delen først se på liturgien i trosmenighetene.

Liturgi

Jeg minnes at vi ikke oppfattet annet enn at Livets Ord ikke hadde noen liturgi, men det har senere blitt påpekt også av Ulf Ekman at de har det. De har ordninger som de kaller det. Oppbygningen av gudstjenesten kan se slik ut et typisk søndagsmøte. Det begynner med litt bakgrunnsmusikk som avbrytes med at møtelederen starter møtet og lovsangslederne kommer opp på scenen. Gjerne med å ønske velkommen. Så følger noen praktiske opplysninger gjerne oppfulgt med reklame for noen produkter menigheten selger. Så følger en egen tale, kollekttalen som etterfølges av bønn. Offeret tas opp i benkene mens det spilles meditativ musikk. Så kommer neste fase som er lovsang. Lovsangsteamet og lederen for denne gruppen leder an akkompagnert av slagverk, bass- og sologitarer samt flygel/synth. De holder på til predikanten avgjør at det er tilstrekelig. Talen innledes gjerne med en kort fri bønn. Talens form kan variere fra samtale til proklamasjon og undervisning. Etter talen appliseres budskapet på menigheten og det inviteres gjerne til forbønn. Forbønnen foregår framme i lokalet fremfor scenen. De som kommer frem får forbønn hvor medhjelpere står bak dem som får forbønn for å ta disse imot da de ofte faller i gulvet. Heletiden spilles det gjerne rolig tilbedelsesmusikk. Det hele kan avsluttes ved at det synges en sang og predikanten ønsker folk vel hjem.

Dette viser at trosbevegelsens menigheter har en ganske fast liturgi, selv om de ikke vil kalle det for det. Men samhandling gudstjenestedeltakerne imellom er det i høyeste grad. I klammer står det punktet dette tilsvarer i Den norske kirke. Som agende ser dette slik ut.

•    Velkomst musikk (preludium)
•    Lovsang (inngangssalme)
•    Velkomst hilsen (inngangsord)
•    Praktiske opplysninger (kunngjøringer)
•    Kollekttale /
•    Musikk under kollekten (offertoriesalme)
•    Lovsang (salme før preken)
•    Preken (preken)
•    Forbønn for de som ønsker /
•    Lovsang (utgangssalme)
•    Takke av møtet (hilsen og utsendelse)

Det som skiller seg ut er at Den norske kirke ikke har kollekttale og forbønn direkte der og da for dem som ønsker dette. De er isteden innlemmet i forbønnen som kommer etter kunngjøringene. Mange punkter er de samme, de har noen steder byttet plass, som kunngjøringene. Og det er ingen lovsang etter prekenen i trosmenighetene. Den er erstattet av forbønn med håndspåleggelse med musikk. I Den norske kirke fins rom for den enkelte å inkludere seg selv på forskjellig vis. Gjennom å identifisere seg med enkelte punkter som bes i forbønnen etter prekenen eller selv å be da det gis mulighet til dette. Når dette er sagt må det sies noe om liturgiens form.

Mens det diskuteres i Den norske kirke om trosbekjennelsen etter ”La oss bekjenne vår hellige tro” er fysisk tvang og kanskje kyrie og gloria etc., er det fysisk tvang i større skala og mye mer systematisk og bevisst i en trosmenighet. Bevisst eller ubevisst så skaper påtvunget bekjennelse bundethet hos medlemmer i trosbevegelsen, i det minste for dem som ikke har underkastet seg systemet vilkårsløst.

La meg si noen ord om fysisk tvang. Med det mener jeg at det enkelte individ selv ikke står helt fritt til å velge å uttale og bekjenne seg til det som presenteres slik det ønskes fra talerstolen. I trosmenigheter har slike bekjennelser ofte et ad hoc preg. De tilkommer der og da og hele menigheten ledes inn i en bekjennelse som kun predikanten kjenner, om han ikke kommer på det hele setning for setning da. Slik kjenner jo ikke engang predikanten bekjennelsen.

Det fungerer slik at om man viser gruppen at man ikke bekjenner og gjør som dem, gjør konformitetstrykket at de nye og uerfarne allikevel ofte går over sine interne grenser for hva de fritt ønsker å si og gjøre. Man føler seg tvunget i større eller mindre grad til å gjøre som de andre i gruppen.  Det samme vil gjelde for Dnk men ikke i den skalaen og derfor ikke i samme grad. Resultatet er et overgrep på egenbestemmelsesretten og på den frie viljen den enkelte har. Det vil si at noe av det grunnleggende gudgitte blir fratatt den enkelte til fordel for gruppen og predikanten.

For eksempel er det et overgrep på den enkelte om den blir avkrevd et ønsket svar. På Livets Ord var det, i alle fall tidligere vanlig å vende seg til den som stod i nærheten av seg å spørre om de hadde det godt med Gud, om de er frelst, trengte forbønn eller rett å slett å håndhilse og ønske velkommen den som står ved din side. På besøk på Livets Ord våren 2008 var det fremdeles slik. Intensjonen er nok god, men det er for mange uønskede virkninger. Hva mener jeg med det? Jo, om du ikke ønsker kompliserte og inngående spørsmål som gjelder den intime kontakten mellom deg og din Gud, må du lyve om du ikke ønsker grafsing i ditt personlige liv. Hva om du ikke har en forståelse for frelsen slik de har? Hva om du ikke ville utlevere ditt forhold til Gud til en vilt fremmed? På et møte med 2-3000 andre mennesker som alle gjør det samme kan være vanskelig å stå imot.

Her vil jeg skyte inn en liten sak om det å komme til forbønn. Det fremkommer til stadighet budskap som avdekker enkeltmenneskers synd og forskjellige svakheter fra talerstolen i en trosmenighet eller i et ettermøte. Dette har ofte form som hva vi kalte tunger med tydning og/eller kunnskapsord. Dette var tenkt som budskap direkte fra Gud til mennesker som satt i lokalet. For eksempel slik: ”Du som har hatt smerter i underlivet i et ½ år kan komme frem for å bli helbredet”, ”du som kjenner hat til din nabo gjennom mange år”, ”du som føler deg fordømt og forkastet”, ”du som lider av tvangstanker osv. kan komme frem til forbønn for at Jesus vil gjøre deg fri.” Hva er det som skjer om man går frem til forbønn under slike forhold og på slike betingelser?

For det første er lojalitetsbåndene medlemmene mellom så svake at den personlige integriteten blir kompromittert. Alle ser at vedkommende gikk frem på et slikt ord. Tilskuerne i møtesalen vil i sin tur danne seg tanker om den som kom frem til forbønn og fristes kanskje til spørre vedkommende ut om dette en lengre tid. For det andre underkaster man deg et annet menneske som overlegent en selv og som midler mellom en selv og Gud, som om Gud ikke kunne gjøre dette uten å ydmyke den hjelpsøkende offentlig? Til sist kan denne forbønnen lede til en gradvis undergraving av egen identitet og personlige frihet. Dermed har forkynnelsen og forbønnen frarøvet personen den gudgitte frihet og den personlige integritet. Det er jo ikke alt som andre mennesker skal vite om hverandre, noe annet er det med Gud. I det skjulte kan Gud høre alt man har å si og han kan lønne en i det åpenbare. Han kan gi bønnesvar uten at andre mennesker er involvert. Som en del av de som gikk på møter i trosbevegelsen, oppdaget jeg de menneskene som utviklet en vane med å gå frem til forbønn. Disse ble stigmatisert i forhold til den elite i menigheten de så gjerne ville være en del av. Altså en differensiering av mennesker i forhold til den elitistiske ledelse. De som kom frem til forbønn ble stigmatisert gjennom å gå frem til forbønn og kom inn i gruppen av mottakere av hjelp (Guds nåde) i forhold til gruppen i menigheten som gav hjelpen (midlere av Guds nåde).

Et annet ideal er at det som skal sies og gjøres i en gudstjeneste skal helst være uten manuskript som regel. Tanken er at det skal være Den Hellige Ånds verk i høyere grad om ikke manuskript benyttes. Dette oppfattes som et rent menneskelig forarbeid som på sitt beste er inspirert av Ånden. For meg er det en sikkerhet at bønnene er nedskrevne. For meg betyr dette at jeg har veid mine ord innfor Gud, dessuten har jeg dette  nedskrevet for ettertiden. Istedenfor å oppfatte det skrevne ordet som forutsigbart og kjedelig, er det nettopp forutsigbart og sikkert. Det er trygt. Noe er som før. Det holder. Den første menighet hadde jo heller ikke noe imot at bønnene var nedskrevne. Hvorfor skulle vi reservere oss mot det? Resultatet av at trosbevegelsen ikke har nedskrevne bønner slik andre konfesjoner har det, resulterer heller i vilkårlighet og til menneskelige påfunn av ulik art noe som er åpenbart ved et hvilket som helst besøk på Livets Ord. Bønnene er ikke nedtegnet, de blir til der og da.

Liturgien beskytter den enkelte predikant og møteleder om man vil, fra fristelsen å la det hele utarte seg for langt. Et eksempel jeg kom på var et møte på Livets Ord, under Europakonferansen, hvor møtet hadde holdt på 1,5 timer før Ekman gikk på talerstolen. Kollekttalen hadde utartet seg slik at det tok så lang tid. Dette er fordi de ønsker å samle inn store summer penger til sine visjoner som selvsagt er kostbare. Jeg vil si mer om kollekttale og preken under punktet ”Predikanten”. Den fysiske tvangen i bekjennelse, bønn og bevegelser i gudstjenesten tar en annen form under presentasjon fra talerstolen. Men det manipulative aspektet er det samme.

Bruk av musikk

Shanting og repeterende rytmer og refreng blir brukt bevisst. Målet er å få mennesker til å skape en atmosfære der Gud tenkes få all ære og at mennesker ikke lenger oppfatter denne verden, men er fokusert på de himmelske tingene. Siden de mener at lovsangen bryter ned Sataniske og demoniske fester i området, søkes lovsangen å skape en frihet for de frelste og en plass for Gud i deres midte. At Israels gud troner på deres lovsanger betyr for dem at om de synger lovsanger vil Gud manifestere seg sterkere på møtet. Dette skal kunne resultere i at ikke bare mennesker blir frelste, de blir også befridd fra demoner og helbredet fra sykdom. Altså har bruken av musikk og lovsang i en trosmenighet en helt bestemt hensikt.

Som en kontrast til dette fungerer salmer i Den norske kirke på linje med alt annet som skjer i gudstjenesten. Salmene utdyper og forsterker prekenen og uttrykker noe av menneskets svar på evangeliets forkynnelse. Noen salmer fungerer forberedende, noen forsterkende og noen til avslutning. Salmene har et kognitivt innhold passende til de øvrige delene av gudstjenesten. Salmer til avslutning sender de troende ut i verden med Guds velsignelse. Siden prekenen tar utgangspunkt i kirkeårets tekster sikres det læremessige innholdet. Siden prekenen følger denne kirkeårets syklus følger salmene den samme slik at dette resulterer i en større variasjon av salmer. Slik sikres også at den menneskelige svaret varieres og utdypes over tid, istedenfor å risikere å falle for å kun velge sine favoritter og dermed bli smal i utvalget.

Gudstjenesterommet

Det virker opplagt at Ordets forkynnelse er sentral i både Den norske kirke og på Livets Ord i Uppsala (som representant for trosbevegelsen). På Livets Ord er talerstolen plassert mitt på en stor scene hvor scenegulvet er i ansiktshøyde med tilhørerne. På veggen bak talerstolen på begge sider av scenen er det plassert to store skjermer som viser hva som skjer på scenen til enhver tid. Dette er selvsagt praktisk da det er så store forhold. Skal de som sitter på balkongen mange meter unna se noe, må dette forstørres.

Møtesalen rommer ca. 5.500 mennesker. På begge langsidene er det plassert flagg fra mange nasjoner i verden. Foruten et kors i sten eksentrisk plassert til høyre for talerstolen er det ingen religiøse symboler annet enn da de projiserer logoer og symboler på veggen over talerstolen. Veggen som for øvrig er stein hentet fra Jerusalem. Slik har de sin egen Jerusalem mur der i Uppsala. Midt i salen er det plassert en stor miksepult som styrer lyd, bilde, projektoren og videopresentasjoner. Auditoriet er laget for store klasser. Bibelskolen da jeg gikk der hadde nesten 1000 elever hvorav ca. 800 gikk i samme klasse.

Store høytalere under taket og monitorer på scenen sikrer at lyden er optimal. Ved siden av dette er det montert en stor lys bom i taket 10-15 meter over hodene. Lyset brukes til å få ønsket effekt på scenen, for eksempel under Livets Ords påskespill som er godt besøkt. Andre menigheter i trosbevegelsen har bygd opp sine menighetslokaler etter samme mal om enn ikke i samme målestokk.

Det kan selvsagt diskuteres likheten mellom trosmenigheters måte å plassere talerstolen på. Begge er plassert høyt oppe og skal være godt synlige. Det er dog noen forskjeller. I en kirke er talerstolen plassert på siden i kirken, langt fremme og godt synlig. Slik kommer alteret i sentrum samtidig som talerstolens plassering også påkaller oppmerksomhet. I koret står alteret og bak det igjen en altertavle som på en utvetydig måte forkynner evangeliet gjennom ett eller annet sentralt motiv fra Jesu liv. Det ligger også en tanke om at kirken er både timelig og evig i alterringens ide. Bak alteret i den andre halvdelen av ringen feirer den seirende menighet sammen med den herværende kjempende kirke samtidig.

I kirkens store rom, i kirkeskipet, er menigheten plassert. Om det ikke er en arbeidskirke har kirken to kolonner med kirkebenker. Man kan tenke seg et langskip hvor man kan sitte å ro med ansiktet fremover. Og dette er tanken. Sammen kommer vi inn fra verden. Vi legger av oss våre våpen mot oss selv, hverandre og Gud i våpenhuset. Så er vi sammen i kirkeskipet. På vei til samme destinasjon. Symboler, ikoner og bilder viser tydelig at dette stedet ikke er hvilket som helst sted. Alt forkynner på en måte, alt kommuniserer noe fra Gud til det enkelte menneske. Det er teologien bak som avgjør hvordan elementer i kirkerommet skal være med eller ikke.

Dåp

På Livets Ord er ingen døpefont. Dette skyldes selvsagt at det der ikke forkynnes at det er noen frelse i dåpen. I trosbevegelsen skjenkes frelsen i troen. Man bekjenner Jesus som Herre i tro, dermed er man frelst. Så oppstår problemet med den gamle døde ånden du hadde. Siden det nye er kommet til, må det gamle bort. Det må begraves det gamle mennesket. Dermed blir dåpen ikke et sakrament, men en handling som peker på en Guds handling i hjertet, i det indre, på den enkelte. Deretter kan og skal man ta imot Den Hellige Ånds dåp som den avsluttende og siste initialiseringen for å bli ”fullverdig” kristen.

I Den norske kirke er ikke dåpen tømt for gaveinnhold. Frelsen skjenkes i dåpen. Gud frelser det barnet som kommer til ham ved hjelp av mor og far. Gud tar barnet opp i sin troende menighet og menigheten tar imot barnet som en av sine. Den Hellige Ånd gis barnet i dåpen og barnet er fullverdig kristen. Også det lille barnet ble født inn i en verden preget av syndefallet og bar i sin arv synden med seg. Vi var alle av naturen under Guds vrede, skrev Paulus i Efserbrevet 3. Så i stedet for å ha døpefont har Livets Ord et dåpsbasseng integrert i scenekonstruksjonen.

Nattverd

På lignende vis er det med nattverden. Kirken har en fastlagt liturgi på nattverden. Det er et måltid hvor den korsfestede og oppstandne gir seg selv til de troende. Det er Jesus selv som gis når presten sier: ”Dette er Kristi kropp, gitt for deg” og ”Dette er Kristi blod, utøst for deg”. Realpresensen er virkelig og ikke symbolsk å forstå. Derfor er også nattverdens liturgi sentrert rundt alteret. Vi kommer med våre gaver; kollekt, brød og vin. Gjennom å bli innvidd blir hostiene (gavene brød og vin) til Jesu legeme og blod i og under nattverden, men ikke etterpå. I nattverden blir både noe åndelig og fysisk gitt oss. Noe som styrker troen og som i tillegg gir noe substansielt til sansene våre. Seremonien er høytidelig og gjennomføres med stor pietet.

På Livets Ord har ikke nattverden samme betydning. De ser på nattverden som et symbol på og som en forkynnelse av Jesu død til han kommer tilbake. Jesus er kun åndelig tilstede slik han er det hvor to eller tre samles i hans navn. Dermed har de tømt ut nattverdens gave hvor Jesus gir seg selv til oss i den. Det blir ikke åndelig mat som vi kan næres ved under vår pilgrimsferd i verden. Nattverden gis ikke til ufullkomne mennesker som gjennom nattverdens gave får sine synder utslettet gjennom Jesu blods offer. De er allerede rettferdige så måltidet blir til minne om Jesu verk.

Predikanten og prekenen

Kollekttalens oppbygning (finnes ikke i Dnk)

Løfte og prinsipp (2 Kor 9,6-8) ”Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For  Gud elsker  en glad giver. Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.”

Økonomi og religionsblanding (2 Pet 2,1-3) ”Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri. Dermed fører de raskt seg selv i fortapelsen. Mange kommer til å følge dem i utskeielsene deres, og på grunn av dem vil sannhetens vei bli spottet. De er grådige og farer med dikt og bedrag for å slå mynt på dere. Men de har alt lenge hatt dommen hengende over seg, og fortapelsen ligger og lurer på dem.” Det advares mot denne blanding i Skriften, men Livets Ord og lignende menigheter baserer sin virksomhet på denne økonomien.

Spekulativ eksegese og tidsapsektet nå/ennå ikke. Bruk av ulike virkemidler for å få deg til å åpne lommeboken. De latterliggjør deg om du ikke åpner den opp gjennom å hån le når de sier: ”Det siste som blir frelst er lommeboken” og ”Man skal ikke bære lommeboken nær hjertet på innelommen, men ha den på baklommen slik at man sitter på dem.” – at misjon er kostbart er en klassiker. Gud trenger dine penger for at verden skal blir frelst logikk. Eksempel på spekulativ eksegese er Mal 3,8-10. ”Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: «Hva er det vi har røvet fra deg?» Tienden og avgiftene! Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket! Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.”

Prekenen i en trosmenighet

•    Skriftsted som springbrett for hva du vil si. (alt i Bibelen kan du få til å handle om det du vil)
•    Forståelsen av tid for oppfyllelsen av Guds løfter (hva skal og kan oppfylles nå og hva er det som venter i fremtiden. Gudsrike nå og ennå ikke)
•    En serie med digresjoner, assosiasjoner løpt løpsk (f.eks. forrige Ekmans Vårseminar 2008)
•    Det grandiose og storslåtte og spektakulære (f.eks. Europakonferansen 1998)
•    Seminarer (viktige temaer for trosbevegelsen undervist i sk. workshops)
•    Bruk av grunntekster (unøyaktig og spekulativ/uredelig bruk av hebraiske og greske tekster. Får grunntekstspråkene til å virke trivielle)
•    Temaprekener (sammensetning av skriftsteder etter søk og plukkemetoden for å danne skriftbevis)
•    Erfaringsbasert teologi systematisert og dosert ut i stor skala (Predikanten har opplevd dette og slikt, og derfor vil det fungere for tilhøreren om vedkommende følger disse enkle stegene som predikanten har identifisert fra sin egen erfaring)
•    Overføring av fysiske sannheter til åndelige sannheter. (Åndelig krigføring)
•    Hvor langt unna må man sannheten for at den skal være løgn? (”If you can’t convince, confuse.”)

Eksempel på retoriske grep Ekman bruker

•    Stigmatisering (andre kristne og spesielt prester) “En frafallen, ugudelig, ugjenfødt prest kan stå i en kirke og forsøke å preke og røre – og det er jo det han gjør – men før han begynner å preke og røre, så leser han Guds ord. Og når han leser Guds ord, så kommer det ordet han leser – som han senere vil bortforklare i sin egen preken – til å bære frukt. Ordet går ut, og det kommer til å bære frukt. Ikke i hans eget liv, kanskje heller ikke i hans menighet, men det ord som er talt kommer til å bære frukt.” (Født til seier: 15)

•    Planlagt spontanitet (plutselige manifestasjoner angivelig fra Ånden)

•    Didaktisk preken (Ekman forteller på faderlig vis hva Gud skal gjøre i møtet og fremtiden)

•    Flat bibeltolkning og spekulativ eksegese (Gud er El Shaddai tolket som Gud er en overflodsgud til vår fordel og utleggingen av ”Tro”) I sin eksegese av Mark 11,22 sier han eksplisitt: “En bedre oversettelse av den greske grunnteksten, er egentlig: ’Ha Guds tro!’ Gud har tro. Han tror på noe, taler det ut, og så blir det til. Det var slik Gud skapte himmel og jord.” (Hva tro er: 19. Jf. Jesus: 84) Ekman vil ha det frem at Gud har tro når han polemiserer mot de som hevder at troen må ha et objekt. “Det låter väldigt intellektuellt. Men Gud har tro.”( Hur man vinner seger över besvikelse och bitterhet: 8.)

•    Multiplikasjonsprinsippet (fra det mindre til det større i ekstreme proposjoner-spiller på sensasjon. Dette er ren menneskelig tankegang og ikke utmerkende som spesiell kristen tankegang.)

•    Deduktive slutninger (sanne og falske premisser blandes, men gir alikevel ”sant” svar. Jf. John Avanzinis ”Jesus var millionær”-preken.)

•    Påberopelse av autoritet (vilkårlig person i kirkehistorien eller politikken som støtter Ekmans teori eller sågar Gud selv som har gitt ham mandat til noe, se også åpenbaringskunnskap under)

•    Ren manipulasjon (vi er ikke en sekt, men den katolske kirke er!?) Se: “Om sekter”

•    Profetier og kunnskapsord (se  profeti på Borg Kristne Senter 10. Mai 1988)

•    Bruk av frykt og trusler (dom dog knall och fall, kontakt med avhoppere og ”heksen” Swartling. Kritikere blir angrepet sterkt og bønnekriget mot på Livets Ord. De som ikke tror og tenker som dem angripes. Ytre fiende forsterker enheten innad i rekkene.)

•    Begrepet ”åpenbaringskunnskap” er den åndelige informasjonen gitt av Gud i følge Ekman og kalles for åpenbaringskunnskap og er vesensforskjellig fra sansekunnskap. “Nu är det så att uppenbarelsekunskap och naturlig kunskap ofta går tvärs emot varandra. [...] Alltså, låt dig inte ledas av omständigheterna!” (Du kan höra vad Gud säger: 18.) Åpenbaringskunnskap skal med andre ord kontrollere den troende. “Det är din inre människa som skall ha kontroll över ditt liv, så du gör Guds vilja och inte domineras av dina känslor.” (Du kan höra vad Gud säger: 21.) Begrepet ”åpenbaringskunnskap” eller ”revelation knowledge” som det heter opprinnelig, er et mektig verktøy for å slå inn ulike dogmer i tilhørerne. Her kan man fremsette en påstand angivelig fra Gud som ingen kan overprøve. Det er opp til den enkelte å godta eller forkaste det som fremstilles, men settingen, miljøet og måten dette skjer på er meget forførende. Om man aksepterer dogmet på Ekmans premisser selger man sin rett til å overprøve læresetningen på tross av at Ekman kanskje oppfordrer vedkommende til å overprøve ham. Dette er jo helt umulig all den tid den enkelte ikke har oversikt over Ekmans indre liv, kanskje med Gud. Igjen blir medlemmet stående med ”Svarte Per” mens Ekman og hans Livets Ord går fri.
Usikkerheten brer seg med tiden fordi du hele tiden må avstemme dine egne interne trosoppfatninger med Ekman. Dette fordi impulsen fra talerstolen og autoriteten er så absolutt. Tvilen går heller innover deg selv kontra å sette Ekmans lære under lupen.

Undergravingen av egen kapasitet for refleksjon og bruk av omdømmet spises opp litt etter litt ettersom tiden går. Det er ikke uten grunn at avhoppere har beslutningsvegring og opplever angst når de forventes å ta stilling til saker. Da må de nemlig stå på egne bein. Men den som prøver ut læren til Ekman på Livets Ord finner snart ingen plass i systemet for seg selv fordi det er så pass mange som heletiden har solgt sitt menneskeverd og evne til fri refleksjon til Ekman og Livets Ord. Jeg mener ikke at medlemmene ikke kan tenke, det gjelder læremessige saker og åpenbaringer og profetier Ekman kommer med. De utsagnene kan du ikke tukle med, fordi de er hellige. De ansees nemlig å komme direkte fra Gud.

Ord til slutt

Ingen kirkesamfunn eller trosmenighet kan 100% garanteres fritt for mennesker som misbruker sin makt eller hindre at folk føler seg overkjørt. Det som er klart er at det finnes menigheter som er mer eller mindre sunne ettersom de tillater sine medlemmer et fritt og ansvarlig liv. Slik jeg har redegjort for ovenfor tilsier at Livets Ord er et miljø med sterke manipulative mekanismer. Videre følger at Ekman har tillempet en del retoriske teknikker for å bruke sin makt mot andre mennesker, noe som får følger for den enkelte, som blir bundet til Ekman som person og Livets Ord som organisasjon. Makten og innflytelsen missbrukes til Ekmans og Livets Ords nytte.

Bruken av musikk, bønn og preken og det konformitetstrykket som utvikles i en slik gudstjeneste og sted er vel egnet for å løsrive det enkelte mennesket fra sin frie vilje og sin medfødte rett til å bestemme over sitt eget liv. Livets Ord oppfyller flere ulike krav for å klassifiseres som en sekt på tross av iherdige forsøk på å renvaske seg sektstemplet. Jf. “Om sekter” i fliken øverst på siden.