Bakgrunnen til dette innlegget er egne erfaringer med støtte fra Karl-Erik Nylunds bok Att leka med elden – om livet på sektens vilkår og Arne Tord Sveinalls bok Troende til litt av hvert – om religiøs sekterisme og sjelesorg.

Det er en kompleks virkelighet som møter den som har hoppet av fra trosbevegelsen. Jeg er klar over at etterreaksjonene kan være mange. Det sier seg selv at den som ble med i bevegelsen tidlig og som var der lenge har en lengre og vanskeligere prosess enn de som kom med som hadde kristen bakgrunn fra før og som ikke var med en lang periode. Jeg var med fra 1987 til 2000, men hadde noen opphold underveis (1994-1996). Jeg tror uansett tid du har vært med i trosbevegelsen gjennom Livets Ord eller annen trosmenighet vil du kjenne igjen noen av etterreaksjonene jeg i det følgende vil beskrive.

Jeg sier meg enig i Nylunds spørsmål om man kan bli syk av å tilhøre en sekt. Etter et avhopp mener de fleste avhoppere i følge Nylund at det tar 6-18 måneder for å begynne å fungere som menneske igjen. (Nylund1998: 121) Sveinall viser til forskningsresultater fra USA at 2/3 av avhopperne fra religiøse sekter hadde langvarige emosjonelle problemer (Sveinall 2000: 83, Hutchington: 27).

Som Sveinall gjør det vil jeg ta utgangspunkt i den listen med problemer avhoppere fra sekter har hatt etter avhoppet. Föreningen Rädda Individen (FRI) i Stockholm har laget denne listen.

1. Depresjon, aggresjon og sorg. Dette er årsaket og femkalt av følelsen av tap i de årene man var med i bevegelsen. Graden av sorg, depresjon og sinne avhenger hvor lang tid og hvor mye energi og hvor mye av seg selv man la ned i den tiden man var med. Sorgen kan også komme av at man ikke har fått noen yrkesmessig karriere, ungdomsårene som forsvant, tap av venner, det å komme sent i gang med livet. Sorg over å ikke lengre være en elite, men stille bakerst i samfunnet. Dårlig utdannelse gir ofte dårlig økonomi. Fra å stigmatisere de andre utenfor blir man nå en del av dette nye fellesskap samfunnet er. Skamfølelse, selvforakt og selvbebreidelse kan også forekomme som følge av at man har tatt så grundig feil i så mye og mangt. Det er ikke uvanlig at noen velger selvmord som løsning, mens andre kjenner på et utrolig sinne og en aggresjon mot lederen i sekten. Det er vanlig, sier Sveinall at depresjon er hemmet aggresjon. “Hos avhoppere finner vi ofte at disse to følelsene avløser hverandre vekselsvis. Noen ganger kommer aggresjonen frem på en så sterk måte at man er farlig for omgivelsene, særlig overfor den person som man opplever er årsaken til raseriet.” (Sveinall 2000:85) Slik kan depresjon, aggresjon og sorg gå om hverandre en kortere eller lengre tid. Jeg syns Sveinalls redegjørelse for det følgende er veldig treffende så her vil mange kjenne seg igjen. “Mange avhoppere kan i den første tiden fortelle at verden er fargeløs. Alt går i sort-hvitt. Man lever som i et vakuum og låser seg inne. Holdepunktene i tilværelsen er borte. Gamle venner er forlatt for lenge siden, og de man hadde fått i sektmiljøet har man brutt kontakt med. [...] Hele tilværelsen skal gjennoppbygges med en energi som ikke finnes. De ideologiske holdepunkter er også borte. Man har ikke bare forlatt et miljø, men også ideologien. [...] Nå er det bare et kaos av følelser, og av angst for andre mennesker, for fortapelse, for hva familien vil si, for blikket fra de gamle vennene, for økonomi, for det aller meste.” (Sveinall 2000:87) Dette leder ofte til ensomhet.
2. Ensomhet. Det er vanskelig å sette ord på hva man har vært med på overfor andre mennesker og for tidligere venner og familie. Det er lett å bli marginalisert av de som kjente en fra før. Dette leder til at man ofte trekker seg tilbake, gjerne med skam. Hvordan skal man kunne meddele seg slik at noen utenforstående skulle kunne forstå? Det er jo umulig. Sveinall har nok rett i det at det vanskelige i å forlate sekten er forbundet med skam og følelse av nederlag overfor tidligere venner og at dette fører til at man igjen vender tilbake til sekten. Man vil forsøke en gang til. Man oppsøker venner i sekten igjen og ønsker gjerne ikke at de skal oppdage at man ikke lengre er like hjemmevandt. Sveinall mener det da oppstår en ny slags ensomhet. Man er ikke konform med verken tidligere venner eller de fra sekten. Angående sier Sveinall, tror jeg med rette, “ensomheten er for mange avhoppere svært vanskelig å bære. Det er dessuten et problem som oppleves ydmykende, som knyttes nært opptil eget selvbilde. Noen problemer er akseptert, som for eksempel sorg over å ha mistet et barn, utbrendthet hvis det kan relateres til at det er for mange som spør etter en. Men ensomhet – det er bare ille…” (Sveinall 2000:89) Og i sin ensomhet begynner man kanskje å drive frem og tilbake i tankene angående om hva som er det riktige. Det man hadde lært i sekten eller det nye/gamle man konfronteres med.
3. “Floating”. Detter er, skriver Sveinall, “En tilstand hvor man ‘flyter’ mellom ulike virkelighetsoppfatninger, ordvalg og atferd kalles ‘floating’.” (Sveinall 2000:89) Dette skyldes at man i kortere eller lengre tid har akseptert den virkelighetsforståelse som har blitt undervist der man var. Man har sunget deres sanger, anvendt deres terminologi og vært med på deres møter i alle varianter. Sveinall sier at samtaler med sektavhoppere har samme ‘flytproblem’ uansetthvilken sektbakgrunn de kommer fra. (Sveinall 2000: 89) Han skjelner mellom mild floating hvor man har en vakling i forhold til sekten man forlot. Var det så ille? Kanskje er det jeg som tok feil osv. Nostalgi er en annen reaksjon. Man ville jo så gjerne tro på det man var med på og at dette ikke skal være feil. Følelsen av at årene brukt i miljøet kan være ubehagelige å tenke på. Så kommer et viktig punkt i dette opplever jeg. “I miljøer hvor gjenværende medlemmer ikke får lov til å ha kontakt med avhoppere, blir det også en slags verdivalg for den som har gått ut.” (Sveinall 2000:91) Som Sveinall påpeker blir da vurderingen om egne tanker og vurderinger satt opp mot det tvangsmessige miljøet man forlater. Frihet om enn i ensomhet foretrekkes ofte.
4. Akvarieeffekt. Dette er det mest markante tegnet for meg. På Livets Ord og i deres virkelighetsoppfatning og lære fungerer alt relativt godt inntil man får impulser utenifra som forstyrrer livet i/på Livets Ord. Sveinall skriver om dette slik: “Der visste en i alle fall hva en skulle tenke, alt var innenfor klart definerte rammer og vegger. Livet som gullfisk var beskyttet og trygt.” (Sveinall 2000:92) Pusselbrikkene av informasjon som kommer til en utenfra forstyrrer etterhvert bildet innenfra så mye at dette bildet kollapser fullstendig og en reorientering over kanskje lang tid bryter inn.
5. Skyldfølelse. Dette punktet lar jeg Sveinall si på sin måte. Jeg syns beskrivelsen passer godt på Ekman som leder og krav Livets Ord retter mot sine medlemmer. “De fleste sektmedlemmer lever i en stadig tilstand av skyldfølelse så lenge de er i sektmiljøet. De opplever å stå i en slags gjeld til leder og miljø, og de har stadig opplevelsen av å komme til kort i forhold til de normer som settes – eller normer som en gir seg selv.” (Sveinall 2000:93) Svært mange føler nok at de står i gjeld til Ekman fordi de har latt han være talsmann for deres liv. Ekman skaper jo skyldfølelse i sine prekener og annonserer også løsningen på dette skapte kunstige problem. Og fordi han løser problemet som det tror er reelt står de i takknemlighetsgjeld til ham. Gradvis blir man avhengig av Ekmans tolkninger og veiledninger i enten bok, kassett, video, seminar eller gjennom annet media. Denne avhengigheten gjør at man gradvis undergraver sin egen selvtillit og evne til å resonnere.
6. Beslutningsvegring. Også på dette punktet mener jeg Sveinall og andre forskere har tatt poenget på kornet. På Livets Ord fikk vi elevhåndboken med et sett med regler som de ønsket at vi skulle leve etter resten av livet. På Livets Ord var det også viktig å følge opp hva menigheten gjorde og det som skjedde der kontra å være opptatt av det som skjedde ute i verden. “Avhopperen har kanskje i flere år levd i et miljø hvor alle valgene er tatt, ikke bare valg og synspunkter som gjelder ideologi og etikk, men også matvaner og klesvaner, måter å innrede værelser på, fargevalg og estetikk. Hvis miljøet har vært tilstrekkelig stramt, har en også vært holdt utenfor lands- og verdensnyheter noen år. Alt dette skal læres på ny.” (Sveinall 2000:94) Gjennom flere år i miljøet reduseres evnen til selvstendig refleksjon, men evnen til å lytte, tro og adlyde er sterkt utviklet. Sveinall mener beslutningsvegringen kan relateres til ulike former for tap. Det kan gjelde tap av utenombibelsk åpenbaring, tap av en guddommelig kalt leder, tap av absolutte krev, tap av lederens overnaturlige kontakt med Gud og tap av å bli kalt til en tjeneste gjennom åpenbaring.
7. Redsel for gruppen man forlot. Sveinall sammenligner dette med en alkoholiker som ikke vil eller bør gå forbi den gamle baren. Følelsen skremmer, men tiltrekker alikevel, sier han. På Livets Ord kan dette kompletteres med ytterligere et aspekt. Redsel for gruppen man forlot kan også relateres til straff fra Gud, stille seg åpen for Satans angrep og at man kan dø som resultat av å forlate menigheten (bli frafallen) eller fordi man kritiserer forkynnelsen og dermed Gud selv. Dette skyldes at Ekman påberoper seg guddommelige åpenbaringer, er salvet osv. Også direkte trusler forekommer også. Folk har “dött knall och fall”, har Ekman hevdet fordi de har kritisert dogmene fremsatt av ham selv.
8. Angst for nye grupper. Dette går på angsten for å bli fanget i slike grupper igjen. Man er blitt skeptisk til manipulasjon. Det blir vanskelig å gi noe av seg selv til f.eks. samtalegrupper ledsaget av terapeut. “Årsaken til dette er selvsagt at gruppeopplevelsen lett assosieres med manipulative teknikker, gruppepress, spill og redselen for ikke å oppføre seg ordentlig.” (Sveinall 2000: 98) Angsten slår også ut på religiøse grupperinger man ikke kan stole på lengre.
9. Dårlig økonomi. Også dette er et lett gjenkjennelig aspekt. Det koster å være medlem, men ikke som kontigent. Det går på Livets Ord på innsamling av kollekt, tiende givning, kjærlighetsgaver i form av penger til predikanter, innsamling til ulike misjons- eller andre visjonære prosjekt. På LO kunne man hvert fall tidligere “abbonnere” på regninger. Dvs. gi månedlige beløp ved siden av alt det andre man gir i form av tid til frivillig arbeid og rene penger. Ingen har egentlig kontroll over disse pengene, men det er målbart i Ekmans og andre lederes ekstravagante livsstil at de bevilger seg større privilegier enn de innrømmer sine medlemmer.
10. Problemer med gudsforholdet. Dette punktet henger sammen med redsel for gruppen man forlot. Man mister lederen som talsmann fra Gud og man forlater gruppen med monopol på sannheten (selv om dette skulle benektes, men i praksis da…). Sveinall har rett i at: “Når en hopper av, har man dermed også meldt seg ut av denne eksklusivitet, og man kommer inn i et åndelig tomrom, og man sitter igjen med opplevelsen av å miste gudskontakten. Dette har vært en del av opplæringen og tankekontrollen.” (Sveinall 2000: 101) Det kan være nyttig å tenke at man ikke har hoppet av og falt fra Gud, men bare forlatt ett manipulativt og totalitært trossystem med en eneste eneveldig leder på toppen.
11. Fysiske problemer. Her er nok å nevne at man som følge av troen på guddommelig helbredelse ikke får medisink legehjelp før det er for sent. Stadig vekk dør noen som ikke tar diabetesmedisinen sin fordi de ikke vil fornekte helbredelsen de fikk gjennom forbønn. Mangelsykdommer kan også forekomme i de tilfellene hvor dårlig og ensidig kosthold har foregått over lang tid nevner Sveinall. Dessuten kan psykisk stress og depresjon over lang tid gi psykosomatiske som f.eks. plager, hodeverk, magesår og ryggsmerter.
12. Seksuelle problemer. Sveinall sier her at: “Avhopperen har kanskje over år levd i et miljø hvor kontakt med det annet kjønn var strengt regulert. Med ‘frigjørelsen’ følger kanskje en slags ekshibisjonisme. Frihet blir for mange å leve ut seksualiteten i en slags førstetidsbegeistring over at ingen skal få bestemme over livet lenger.” (Sveinall 2000:102)