Det var så koselig å være på cellegruppe hos dem. Vi sang sanger, bad og holdt andakt for hverandre. Noen kom med oppmuntrende ord til noen som trengte det. Vi brydde oss om hverandre. Vi hadde måltid sammen slik venner har og vi kunne minne hverandre på morsomme hendelser tilbake i tiden. Jeg hadde blitt kjent med dem for mange år siden da jeg hadde meldt meg inn i menigheten de gikk i.

Tiden gikk og plutselig en dag annonserte hun på cellegruppen at hun hadde fått kreft, men fortalte samtidig at hun hadde visshet om at Herren skulle mirakuløst helbrede henne til et sterkt vitnesbyrd for sambygdingene. Vi trodde det samme og priste Gud for dette store han skulle gjøre. Mer tid gikk. Flere cellegruppemøter, mer kaker og kaffe. I menigheten hadde hun vært fremme til forbønn og der hadde det kommet et budskap til henne om helbredelse. Noe som støttet hennes egen overbevisning og min. Jeg følte at dette skulle gå bra, men var aldri sikker heller. Tiden gikk og situasjonen ble ikke bedre, snarere værre. Berømte predikanter ble kontaktet for forbønn. Bønnekluter. Mer bønn. Menigheten bad på omgang og flere fastet. Tiden gikk.

Stemningen ble dårligere og mer anspent i cellegruppen og i menigheten. Ingen ville si noe, men flere tenkte for seg selv og trodde og tvilte. På cellegruppen fortalte hun at legen hadde gitt henne dødsdommen. Hun hadde meget kort tid igjen. Hun kom på sykehuset og ble dårligere hele tiden. Nå er hun død. Gravlagt. Stedt til hvile, til hvile fra alle bønner, profetier og håndspåleggelser, fra den sterke tvilen på sin sjels frelse, fra smerter og psykiske slitninger. Kampen var over.

Jeg gikk bortover korridoren og leste på en plakat, de ordene som rammet meg “Du skal ikke tåle så inderlig vel den smerte som rammer andre og ikke deg selv”. Hadde jeg virkelig vært en medvandrer, hadde mine handlinger reflektert nestekjærlighet? Noen sa at hun egentlig hadde helbredelsen, men at hun var så dårlig at hun slapp taket og valgte å få dø – ja jeg trodde det nesten selv.

Nå, lenge etterpå kommer tankene tilbake. Hva var det vi gjorde? Hva hadde vi gjort mot henne?

Jeg (og vi alle sammen) kunne vært tilstede på hennes premisser og hjulpet henne til å forsone seg med denne vanskelige sykdommen, lidt med henne og støttet henne. Riktignok besøkte vi henne alle, men helbredelsen var alltid i fokus. Helbredelsen til Guds ære. Hun trengte forsoning med mennesker, med livets begrensninger og forsoning og trygghet hos Gud. Gud tok henne til seg og reddet henne fra verden.

Nå skal jeg være sjelesørger og prest. Oppleve noe av dette igjen. Gud gi meg styrke til å vandre med, til å formidle nåde fra deg, til å se dette andre menneske og å elske det for sin egen skyld, til å hjelpe det å forsone seg med sin situasjonen, sin fremtid og fortid og aller helst med Gud. Gi meg, ja gi oss alle visdom og styrke til å snakke sant. La oss ikke være umenneskelige mot hverandre slik at vi distanserer oss fra andres nød.

Jesus gav oss i seg selv et eksempel til etterfølgelse. ”Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.” (Fil 2,7f). Han, Jesus, gikk hele veien for deg og meg. ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16).