Skrevet av Anne Marit Riste

Jeg er av de heldige som har et landskap og et sted jeg stadig har kunnet vende tilbake til. En verden i blått og grønt. Med vidt utsyn, og samtidig fjell å feste blikket på. Med lukt av solvarme myrer, einer og blomster. Med lyd av vann og fjellfugl og bjeller. Med smak av blåbær og molter og kanskje en ørret. Med mange slags vær mot kroppen og dyras varme pust imot meg.

Det finnes en liten flekk jord som jeg alltid lengter til. En liten solvendt grasbakke utenfor et stølshus midt i dette blå og grønne. Den ene store lengselen når vinteren kjennes drøy er å vende tilbake hit. Ligge på ryggen i graset. Kjenne bakken mot ryggen. Og med ansikt og kropp sultent vendt mot solas varme stråler. Ligge her. Være i dette. Ta det inn med alle sanser. Bevare det i huden og kroppen og i mine innerste kroker.

Dette stedet og denne erfaringen er mitt faste punkt. Bakken under meg. Sola og skyene over meg. Noe i meg ønsker at jeg alltid kunne være der. Eller at dette alltid var kjennbart i mitt eget innerste, midterste. Og: noe av dette har jeg alltid med meg. Likevel er det hardt arbeid å finne inn til det. Eller nåde?

Eden finnes fortsatt. I alle fall i minnet. Og vi lengter stadig dit. Til en fredet flekk. Til der vi var før vi dekket oss hjelpeløst til, før skammen fikk oss på flukt mellom trærne i hagen. Og Han som roper mellom trærne er her fortsatt. Forsøker å lokke oss tilbake til vårt faste punkt. (les mer …)

La oss lese Hebr 10,25a : “Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane” – slik kan gjerne læren om gudsbeskyttelse i menigheten starte i trosbevegelsen eller i de ulike trosmenigheter som nå for tiden kaller seg “kirke” for å blende bedre inn blant andre konfesjoner. Her betyr gjerne det å holde seg borte et skjult frafall. Og det å holde seg borte fra menigheten blir oppfattet som å trekke seg unna Gud, for det er i menigheten Jesus manifesterer seg. Så hører man historier om dem som forlot menigheten eller kritiserte dens lære. Vi fikk høre av de som underviste oss at folk “dog knall och fall” fordi de enten var kristiske til troslæren eller at de hadde forlatt menigheten. Det samme fenomenet finnes i Kenneth E. Hagins forfatterskap. For bare noen år siden traff kona og jeg en ungdomspastor som spurte hvordan det gikk med meg og oss utenfor menigheten. Vi svarte at det gikk fint, noe han virket litt forundret over. Og det var jo ikke rart. Det virket nok like skremmende for ham å forestille seg et liv utenfor menighetens beskyttelse som det gjorde for oss en gang i tiden. For hva skjer når man forlater en menighet som for eksempel elitemenigheten Livets Ord? Har man falt fra både menigheten og Gud, eller bare fra menigheten? (les mer …)